I En Tidløs Høst

Avsindige jammerskrik grasserer gjennom m¸rket Og de besjelede flykter fra en substansiell virkelighet Der håpet om glede lengst har forgått Og intet er igjen men årtusner av lidelse ... og selvmord Fortapt i en tidl¸s h¸st Aldri d¸d Alltid d¸ende Fe

En evig vinter festet mitt blikk Mot dunkle netter i dyp s¸rgmodighet En himmel dekket av tunge skyer Når ekkoet av stillheten kan h¸res Vet jeg at jeg står på egne ben Helt alene... Himmelen rakner Og en h¿rskare av tomme sjeler regner ned Mot brent

Kom unge bror Skjenk oss din rene ungdom Legg ditt liv i våre hender Kjemp vår krig med oss La vare sorger form¸rke ditt sinn La din sjel slites F¸l natten som legger seg rundt deg Glem all kj¿rlighet Ingen tårer skal fylle dine netter Tre inn i brod

Det er m¸rkt En naken stillhet brer seg utover Et skjendet lik stirrer på meg Jeg skimter den likbleke huden F¸r det legger seg sakte ned igjen Og forenes med Moder Jord Virkelighetsbegrepet er tapt Jeg greier ikke lenger å skildre Mellom dr¸mmer, ta